Drømmen om en fremtid : We make dreams come true

I løpet av det siste året så har vi jobbet mer med fundraising i eget land- Thailand. I alle år så har nesten all støtte til prosjektene våre kommet fra NMS eller FELM (Finsk misjonsorganisasjon), nå har begge organisasjonene kuttet i støtten og de har signalisert at det vil bli mer kutt i framtiden.

Dette har diakoniavdelingen i kirken tatt på alvor og de har aktivt begynt å jobbe med fundraising i Thailand. Det finnes fortsatt mange fattige i Thailand og behovet for hjelp er stort, men det finnes også mange rike mennekser i Thailand, i tilegg til at det er mange internasjonale firma og skoler i dette landet. Gjennom vår fundraising så prøver vi å nå fram til disse gruppene. Vi har et slagord for arbeidet vårt "We make dreams come true", og det er nettop det vi ønsker å gjøre gjennom alt vi gjør - make dreams come true.
Diakoniavdelingen har sin egen fundraisinggruppe bestående av lokale, finske og norske misjonærer. Mye spennende er på gang, noe av det mest spennende er de samarbeidene vi har fått med tre internasjonale skoler. Berkely internajonale skole hvor noen av misjonærbarna går, har valgt ut vårt prosjekt som sitt eneste diakonale prosjekt på skolen, de bidrar med både kompetanse og penger (bildet øverst er fra skolens årbok). I tilegg så har ungdommene på skolen sin "community service" i våre prosjekter. Bangkok Patana internasjonale skole hvor flere misjonærbarn i Bangkok går, har støttet oss med penger og gaver i flere år allerede. I år så utvides samarbeidet og neste måned skal lærere i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet komme på besøk til skolen og se på hvordan det jobbes der. I tilegg skal lærere fra Patana komme ned å ha seminarer for våre lærere i ulike tema. Vi vil også invitere lærere fra den lokale barnehagen i slummen med på dette. Dette blir veldig spennende. Patana er kjent for å ha dyktige lærere og vi håper dette kan bidra til økt kompetanse hos våre lærere når det gjelder barneoppdragelse og undervisning.

Den siste skolen vi har hatt kontakt med er Concordian internasjonale skole. Representanter fra denne skolen ble misjonær Alfhild Haugli kjent med under en galladinner for Nådehjemmet. De inviterte oss ut for å presentere arbeid vårt. Alfhild dro ut dit sammen med to lokale medarbeidere, blant annet Kruu Sao som er leder for barnehagene. Det var første gang hun skulle være med på et såpass stort arrangement og hun var veldig spent før dette møtet- og veldig stolt etterpå, for det hadde vært en kjekk erfaring. Og det er det som er så viktig- at det ikke bare er vi misjonærer som driver med fundraising, men at vi lærer opp våre lokale kolegaer, bare på den måten så kan arbeidet bli bærekraftig. Nå blir det spennende å se om det blir et videre samarbeid med denne skolen også.

Julegaver fra Berkeley til alle barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet

Besøk av lærer ved Bangkok Patana internasjonale skole

Kruu Sao presnterer "We make dreams come true" på Concordian internasjonale skole

Kruu Sao, Khun Lek (leder på Nådehjemmet)  og Alfhild presenterer "We make dream come true" på Concordian internasjonale skole

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand

Hvorfor svarer ikke foreldrene på telefonen?

Jeg prøver å ringe en familie som har søkt om plass på Lovsangshjemmet. Nok en tenåringsfamilie der mor er 18 og far 15år med to barn. Vi drar på besøk og får høre at her en dag forsvant mor og nå har far fått seg jobb. Derfor tar han ikke telefonen. Ingen logikk i denne setningen jo da. Far tar ikke telefonen fordi han er redd han nå må bidra nå som han har fått seg jobb. Bestemor stiller opp som i så mange andre familier i slummen her i Bangkok. Men det er ikke lett for hun deler hus med 16 andre. Familieforholdene her er kompliserte. Huset har ikke vinduer bare en glugge, ingen kjøkken. De har et lite bad med et ødelagt toalett som alle 17 må bruke forsiktig. Når de sover ligger de tett i tett på gulvet på matter. Når alle sover er det ingen gulvplass igjen. I huset bor 10 voksne og 7 barn. Ingen har jobb. Bestemor går til tempelet for å prøve å få mat der. Det er neste 40 grader og veldig varmt i huset. Lærerne på Lovsangshjemmet går på hjemmebesøk til alle barn som søker plass i barnehagen. Dette for å finne de familiene som trenger det mest. I dette huset var vi aldri i tvil her trenger de barnehageplass og annen hjelp. Vi tar imot 4 barn fra dette huset. Dette huset har nok ikke anledning til å betale noe for barnehageplassen.

Barehageåret er omme og noen av barna skal slutte på Lovsangshjemmet småbarnsbarnehage og fortsette i trygge omgivelser på Immanuel daghjem. Men for noen er reiseveien opp dit for lang og kostbar. For mange er 10 kr om dagen  så mye at de blir tvunget til å finne et annet alternativ enn Immanuel. Ofte er dette de barna som hadde trengt det mest. Har vi gjort nok for dem? Vi får håpe at de to -tre årene på Lovsangshjemmet har vært en oase, ett fristed der de har fått trygghet og kjærlighet som hjelper dem videre i livet.

Hvorfor ønsker så mange å komme til Lovsangshjemmet og Immanuel? Hvorfor velger de drømmen om en fremtid. Dette spørsmålet stiller vi ofte når vi er på hjemmebesøk. «Fordi dere kristne ikke slår og fordi dere behandler jentene våre med samme respekt som guttene» er gjerne svarene vi får. I barnehagene får de oppleve trygghet og kjærlighet. Her får de lære engelsk, data og musikk. Her får de mulighet til å lære og utvikle seg. Ungene får sunn og næringsrik mat i barnehagen, de får sove og vi dusjer og skifter klær før de går hjem. Når barna er blitt for gamle til å gå i barnehagen kan de komme til lovsanghjemmet på ettermiddagen (SFO) her kan de få lekse hjelp, lære engelsk og leke. Lære data, musikk og sport. Vi ser at de barna som er i våre prosjekter lenge er de barna som går på skole lenge. De som går på skole klarer seg mye bedre videre i livet. Mange i slummen slutter skolen allerede etter tredje klasse.

Takk for at dere er med å støtte dette viktige arbeidet slik at flere barn i slummen kan få drømme om en fremtid.

Noen møter en vanlig torsdag

På torsdag hadde jeg med en lærer fra Bangkok Patana internasjonale skole ned for å se på Lovsangshjemmet. Hun er den nye charity ansvarlige  for de 8. førsteklassene (year 1) på skolen og nå ville hun bli bedre kjent med arbeidet som de er med og støtter. Year 1 har støttet Lovsangshjemmet siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (nå går han i 5. klasse). Det ble et fint møte og vi prøver å se på ulike måter Patana kan bidra til å styrke våre barnehager på, både økonomisk og med utvikling. En konkret ting er at vi planlegger et besøk på Patana for lærerene våre, slik at de kan se hvordan denne skolen/barnehagen drives (Patana regnes for å være en av de beste skolene/barnehagene i Bangkok.)

For at denne læreren skulle få se litt av hvordan barna på Lovsangshjemmet bor så tok Margrethe, kruu Sao og jeg henne med på en runde rundt i nabolaget. Selv om jeg ikke er så mye i slummen lenger så treffer jeg stadig noen kjente fra tiden jeg ruslet rundt der jevnlig.


I dag satt en bestemor/oldemor og vasket tøy utenfor huset, jeg stoppet opp og spurte hvordan det går. Hennes minste oldebarn hadde nettop begynt i barnehagen vår. Hun har i årevis tatt vare på barnebarna sine, nå også oldebarna. Jeg har kjent denne bestemoren lenge, en flott dame som har stått på i alle år for sin narkomane sønn og hans barn; Ane, Benji og Boy. Jeg husker hvor stolt hun var av Ane, som var så flink på skolen, bestemoren hadde store planer for henne, og sendte henne til oss på Lovsangshjemmet for å lære engelsk. Men Ane fikk kjærest tidlig og allerede som 16 åring så hadde hun sluttet på skolen og blitt mor. Kjæresten drev med narkotika og har sittet inne en del. Ane er nå 21 år har fått barn nummer 2 (som nettop har begynt i barnehagen vår), jobber og tar vidergående i helgene. Benji begynte hos oss når hun var 2 år, en nydelig liten jente, hun går nå på ungdomskolen, ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet er bekymret for henne, for hun har begynt å vanke med noen ungdommer som finner på litt for mye tull. Boy, fortalte bestemoren, hadde sluttet på skolen, han gjorde seg bare ferdig med 4. klasse. Han ville ikke høre på noen sa hun. Faren hans hadde dødd for et halvt år siden- bare 39 år gammel, bestemoren sa han hadde drukket seg ihjel. Etter det så nektet Boy å gå på skolen.

En bestemor som er så utrolig glad i barnebarna og oldebarna sine, men som har så mange byrder og bekymringer. Jeg sa til henne at jeg ville komme på besøk en dag.  Da skal jeg ta meg god tid til å snakke med henne.

Det var et møte den dagen, et møte før vi gikk videre innover i slummen, før vi traff tenåringen som også har sluttet på skolen, som nå passer på niesen sin. Før vi traff den lille gutten som tidligere gikk på Lovsangshjemmet og som nå ikke hadde barnehageplass, han bodde i et veldig lite skur sammen med foreldre og besteforeldre- før vi gikk derfra så fikk han barnehageplass hos oss i Immanuel Daghjem (og dagen etter var han på plass der :-)), for vi traff mor til Pai, min tidligere engelskelev, som fortalte at jenta hadde fått kjæreste fra Dubai og skulle til England med han, og før jeg var innom min faste skredder som bor på 6 kvadratmeter rett ved en bråkete vei, som inntil for få dager siden hadde bodd der med sin mann og sin syke far. Faren hadde dødd for noen dager siden, så i tilegg til å betale for klærne hun skulle fikse for meg den dagen, så gav jeg henne litt penger til støtte for begravelsen (noe som er vanlig i Thailand).

Noen møter en vanlig torsdag i slummen.

Lovsangshjemmet ønsker å være en oase midt i slummen, en plass hvor mennesker som sliter skal få oppleve kjærlighet og omsorg. En plass som skal gjøre hverdagen deres litt enklere og litt bedre.

Takk for at dere er med og støtter arbeidet vårt.

(Navn er oppdiktet og barna på bildene har ingenting med historien å gjøre)

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær/Diakoni arbeider i Bangkok

Immanuel Daghjem

Immanuel daghjem (DN), barnehagen som drives av ELCT (Evangelical Lutheran Church in Thailand) og som NMS er hovedsponsor for, har vært en del av mitt liv siden jeg kom til Thailand. Barnehagen har i år vel 60 barn i alder 2.5- 6 år. I flere år jobbet jeg der som engelsklærer der, nå har jeg oppgaven med å veilede styrer der- Kruu Sao. Hun har i mange år jobbet som leder på Lovsangshjemmet, nå har hun fått mer ansvar og er blitt leder for Immanuel Daghjem også. Noe hun klarer veldig godt. Margrethe Brandsæther er NMS misjonær og jobber fast nede på Immanuel Daghjem en gang i uken. I det siste har vi opplevd mange gode endringer på DN. Kruu Sao er veldig endringsvillig, Margrethe har mange ideer og vi opplever at lærerene der også er blitt mye mer åpne for nye ting/nye ideer.

Margrethe har knyttet til seg voluntører fra Berkeley internasjonale skole- skolen guttene hennes går på, de har formingsaktiviteter for barna. I tilegg har Solveig Johannessen fått en tidligere musikklærer fra Bangkok Patana internasjonale skole - skolene guttene mine går på, til å komme å ha musikkundervising. Margrethe har selv engelskundervisning for alle klassene og kruu Sao har dataundervisning for de to eldste klassene. Alt dette i tilegg til de vanlige aktivitetene i barnehagen

Denne høsten har barnehagen et spesielt fokus på grovmotorikk, og som en innledning til dette temaet så var de eldste barna på tur til et barnemuseum (med et god lekeplass og plaskebasseng) og de minste var på en innendørs lekeland.

Jeg som har fulgt denne barnehagen over lengre tid gleder meg stort over alle de gode forandringene som har skjedd i barnehagen og over alle de fornøyde barna jeg møter når jeg besøker barnehagen. Så får jeg heller leve med at barna har glemt hva jeg heter, og spør etter adjaan Margarethe når jeg kommer innom….

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand.

Verdig liv- Varig håp

NMS sin visjon: 

"Vi drømmer om en levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Vi drømmer om å gi mennesker verdig liv og varig håp gjennom vårt arbeid. Alle mennesker er skapt likeverdige og har samme verdi for Gud. NMS vil arbeide for at alle mennesker skal kunne leve et verdig liv".      

Thaier har et smil for det aller meste. Vi blir alltid møtt med et smil når vi går på hjemmebesøk til barna på Lovsangshjemmet,  vi blir møtt med et smil av moren som har en lapp over øyet fordi mannen hadde slått henne før han gikk på jobb den morgenen, av moren som sitter på gulvet i et lite skur med barehagebarnet i fanget og mens mannen ligger og sover rusen av seg ved siden av blir vi også møtt med et smil. Og vi ble møtt med et smil da vi besøkte en ung mor i går. En mor som bor på en benk under motorveien. Hun er aidssyk og har tuberkolose. For to uker siden så mistet hun mannen sin, mannen døde av tuberkolose og han hadde også Aids. Vi på Lovsangshjemmet har kjent denne familen lenge, helt siden barnet deres begynte i barnehagen vår. Den gang ble vi tipset av naboene deres om denne lille underernærte babyen som bodde sammen med to narkomane foreldre. Når foreldrene var ruset så ble den lille slått når han gråt. Vi tok barnet inn i barnehagen til tross for at det egentlig var fullt og han er blitt en del av vårt ansvar. Barnehagedagen startet som regel med en dusj og reine klær, for som regel var han veldig skitten når han kom til barnehagen..  Etter en stund ble familien kastet ut fra skuret de bodde i og den lille familien bodde under motorveien i over en måned før vi på Lovsangshjemmet fikk skaffet en ny bolig til de. Denne bodde de i inntil faren døde. Da faren døde fikk gutten plass på et barnehjem i nærheten da noen sosialarbeidere som jobber på et Aidssenter i nærheten såg at moren også hadde tuberkolose. Der bor  gutten nå.

NMS vil arbeide for at alle mennesker skal kunne leve et verdig liv.

Tilbake til besøket. Vi spurte litt om hvordan hun hadde det....og hun begynte å gråte. Vi fikk en god samtale om sorg og det å savne noen. Da vi gikk så takket hun oss veldig for at vi brydde oss "tenk at vi brydde oss selv om ikke gutten hennes ikke  gikk i barnehagen vår lenger". Siden han er blitt 3 år så hadde han startet å gå i en annen barnehage. Ansatte på Lovsangshjemmet besøke henne jevnlig og gav henne mat og drikke, helt fram til hun døde høsten 2015, da fulgte vi henne til graven hvor vi tok et siste farvel. Gutten er fortsatt på det katolske barnehjemmet og har det godt der.

En historie fra hverdagen vår . Gjennom å være medmennesker, være tilstede, oppmuntre  prøvde vi å gi denne moren en følelse av å bety noe, at hun er verdifull.

Som diakoniarbeider i Thailand så handler det å bli kjent med mennesket bak smilet. Det mange trenger er noen som gjennomskuer smilet ditt, noen som ikke bare går videre når de svarer "ja jeg har det bra"  når du har spør hvordan de har det. En som tar seg tid til å høre på hva som kommer etterpå.

Vi i Thailand har en slogan for arbeidet vårt, mange kjenner den allerede "Drømmen om en fremtid", på engelsk "We make dreams come true".  Vi vil oppfylle drømmer, barns drømmer- dette gjør vi gjennom å fokusere på utdanning.

Helt fra barna begynner i barnehagen på Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem så blir de møtt av lærere som har fokus på å gi de kjærlighet, omsorg og respekt. Som støtter de på sine evner og anlegg. Som har som mål å gi barna et verdig liv.

I  Lovsangshjemmet nabolag er det et veldig stort behov for barnehageplass og for å kunne hjelpe de som trenger aller mest hjelp så går vi på hjemmebesøk for en velger ut hvem som skal få hjelp.

Gjennom fritidsklubben på Lovsangshjemmet gis det undervisning i mye forskjelllig. Barn og unge får mulighet til å utvikle sine evner og jobbe mot å nå sine drømmer. Som Gip som hadde interesse for engelsk og som trofast møtte opp hver uke på engelskundervisningen på Lovsangshjemmet, som nå har en god jobb i et internasjonalt firma.  Som Ton, gutten som bodde under motorveien, som etter å ha lært å spille fiolin på Lovsangshjemmet og den lokale kirken siden han var guttunge, som nå er ferdig utdannet på et annerkjent musikkuniversitet , jobber som musiker, men som i tilegg til det jobber fullt på musikkskolen vår i slummen som dirigent og lærer fordi han ønsker å hjelpe barna i sitt eget nabolag- jeg forstår de sier han. Jeg kunne nevnt mange flere.

Kirken vi jobber i har et stipendprosjekt der hvert år nærmere 300 barn og unge får støtte til å ta en utdannelse innen det de drømmer og ønsker.  Her er det de lokale menighetene som velger ut kandidater til å få stipend og så har vi et styre som igjen velger ut de som trenger  støtten mest.

Gjennom å satse på utdanning er vi med på å gi mange barn og unge mulighet til å følge sine drømmer og ha et verdig liv.

                                                                   

"Gud er kjærlighet,og vi vil at alle som tror på ham, skal gi denne kjærligheten videre til alle mennesker."

Jeg liker å si at vi sår Guds kjærlighet. Mange får kjenne på Guds kjærlighet gjennom arbeidet vårt her i Thailand. Da vi åpnet Lovsangshjemmet for ca 16 år siden hadde de knapt hørt om Jesus i det området, og heller ikke hørt om en kirke som heter Immanuel. Nå tror jeg at de fleste i området både har hørt om, og kjenner godt til Immanuel kirke og hva kirken vår står for.

Galaterene 6, 9                                

"La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp".

Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt.

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og veileder på ELCT sin diakoniavdeling