torsdag 30. april 2015

Hvis du betaler 10.kroner for pass kan du bare forvente å få pass verdt 10. kroner. På Lovsangshjemmet er det ikke slik.


På Lovsangshjemmet får de fattigste og mest trengende barna et fullverdig barnehagetilbud av høy kvalitet selv om de ikke kan betale mer enn 10 kroner dagen - takket være givere i Norge.

I den stille uken var vi på hjemmebesøk til alle barna som har gått på lovsanghjemmet i år. Hovedmålet med disse besøkene er å få tilbakemeldinger på året som har gått. Hva er brukerne fornøyde med og hva vil de forandre. Det er alltid hyggelig å få skryt og det fikk vi masse av. Mange av barna har akkurat startet i ny barnehage og foreldrene og barna savnet lovsanghjemmet. Nå etter de hadde byttet barnehage så de svært tydelig hvor bra lovsangshjemmets barnehage er. 



Av alle de gode tilbakemeldingene vi fikk er dette noen av det positive mange nevnte.

  • På lovsanghjemmet er det få barn per voksne.
  • Dere slår ikke barna
  • De voksne er oppriktig opptatt og glade i barna.
  • Her lærer de engelsk
  • Blir vandt med utlendinger
  • Dere snakker pent om og til barna
  • Dere har “HISO” (high society) leker
  • Lekeplassen er like fin som rikmanns ungene sine
  • Her lærer de å bli glad i musikk og dans.
  • Her er de trygge og får lære

Vi hadde med oss et ark med mange spørsmål og det ble mange gode samtaler. Et av spørsmålene handlet om hva de syntes om at lovsanghjemmet er en kristen barnehage. Nesten alle syntes dette var bra selv om de fleste av barna er buddhister. Mange hadde valgt denne barnehagen nettopp fordi barnehagen var kristen og den måten barna blir behandlet på der.

I endel av familiene var forholdene dårligere en vi var klar over. Mangel på arbeid, skilsmisser, sykdom og andre problemer ble delt. Vi lyttet og informerte om de hjelpetiltak vi kan bidra med gjennom eldreprosjekt og stipendordninger for skoleelever. Dette er nyttige dager for oss ansatte å se og oppleve barnas hjemmesituasjon. Dette hjelper oss å skape en god hverdag for barna i barnehagen.






onsdag 22. april 2015

Et pusterom i en vanskelig hverdag

Det er tøft å være ungdom i slummen i Bangkok. Da er det godt å ha et fristed med meningsfulle aktiviteter


Det er et problem at man mister kontakt med barna i slummen når de nærmer seg tenårene. Mange begynnner å eksperimentere med rusmidler og henge i dårlig miljø. For de fleste er heller ikke hjemmet et trygt fristed. Kriminialitet, rusmisbruk, gambling, gjenger, prostitusjon og løse familieforhold er noe av det som preger livet i slummen.

Nå kan heldigvis ungdommene komme til meningsfulle fritidsaktiviteter både på ettermiddager og i helger. Engelsk, musikk, data, leksehjelp, speider, kunst, lek og moro er noen av tingene de kan velge å være med på. Fire dager i uken er det skolefritidsordning på Lovsangshjemmet, der ca 20- 40 barn møter opp hver gang. På Immanuel musikkskole er det ca 70 elever som får opplæring i musikk og ulike instrument.

I tilegg kommer det som for mange av barna er årets høydepunkt, nemlig en tre-dagers leir utenfor Bangkok. Her kommer de seg vekk fra den forurensete luften i slummen, til vakre omgivelser, lek og moro sammen med venner. I løpet av disse dagene opplever lederne at mange av barna som har det tøft og vanskelig hjemme stråler av glede over å få et avbrekk fra hverdagen.

På alle fritidsaktivitetene jobber man med å forberede barna på livet utenfor slummen, og gi de en forståelse av at de er verdifulle.

VI TRENGER DIN STØTTE!
Fritidsklubben ligger under prosjektet: Barn og unge i Thailand, prosjektnummer 540 324, NMS sitt kontonummer er: 8220 02 85030, du kan også følge denne linken:
http://www.nms.no/barn-og-unge-thailand/category2166.html

tirsdag 14. april 2015

Berit- seniorvoluntør på Nådehjemmet


Det er alltid kjekt å besøke Nådehjemmet, de ansatte er veldig gjestfrie, plassen ligger rolig til, de har en stor hage med mange frukttrær- en får en liten følelse av å være på landet når en besøker Nådehjemmet, selv om travle Sukhumvit road ikke er langt unna. Det at de har en fantastisk vietnamesisk restaurant i nærheten gjør det lett å finne unnskyldninger for å besøke denne plassen. Denne gangen var "unnskyldningen" at Berit snart skulle dra og jeg hadde lyst å spandere lunsj på henne og de andre på Nådehjemmet, selvfølgelig fra den vietnamesiske restauranten...Det var rolig på Nådehjemmet den dagen jeg var der, bare en ung gravid jente på 14 år var der, hun ble med på lunsjen, men synest nok den var veldig "rar" og smakte så vidt på denne. 


Hva kan du bruke meg til Gud?            

Dette spurte Berit Gud om da hun nettop hadde gått av med pensjon. 

Berit har nå vært voluntør på Nådehjemmet i nesten et halvt år. Hun er nettop blitt pensjonert, supersprek og hadde et stort ønske å være med å bidra med noe nå når hun var gått av med pensjon. 
Berit er fra Flekkerøy på Sørlandet. Hun har bodd 9 år i Kamerun (i perioden 1983-1996). Der jobbet hun som NMS misjonær i kirkens helsearbeid, som sykepleier og helsesøster. I den siste perioden hun var hun med å starte opp primærhelsetjenesten der sammen med de lokale myndighetene. Vel tilbake i Kristiansand så jobbet hun som helsesøster til hun gikk av med pensjon. 

Berit hadde blitt kjent med Nådehjemmet etter et besøk der i 2002. Da var hun på en Ravinala reise og opplevde Nådehjemmet som et deilig sted å være. Her var det ro og fred- en god ånd- en liten oase i travle Bangkok. Hun kjente også Oddbjørg som hadde vært voluntør på Nådehjemmet tidligere (og som nå er tilbake :-) ). Og da hun så en liten notis i Misjonstidende om at Nådehjemmet ønsket voluntører, så bestemte hun seg for å bli voluntør. Da hadde hun vært pensjonist i et halvt år....

Hun opplever at det å være miljøarbeider er den viktigst oppgaven hennes der, være en miljøfaktor blant beboerene, være tilstede for dem. Hun opplever å få veldig god kontakt med jentene som bor/har bodd der, til tross for språkproblemer. Hun tror det er fordi hun tør å vise følelser. Hun sitter og holder rundt dem, ser dem, smiler til dem, berører dem og ikke minst så har det de mye morsomt sammen. Jentene prøver å lære henne thai og holder på å le seg ihjel når Berit prøver å gjenta det de sier.  Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tittelen bestemor.

Jeg spurte henne om hva som hadde vært kjekkest med å være voluntør. Svaret kom kontant  " Kontakten jeg har fått med menneskene her, både på Nådehjemmet og andre plasser jeg har vært"  Språket har vært den største utfordringen da de færreste kan engelsk. Noe få snakker bra engelsk, og de hjelper dem som ikke kan noe. Det å kunne føre  dypere samtaler har vært vanskelig.

Noe av det vanskeligste med å være på Nådehjemmet er å se de mødrene som skal beholde barna sine og som egentlig ikke er i stand til det. De har selv aldri opplevd å vokse opp i en normal familiesituasjon med kjærlige foreldre. Flere har en tung ryggsekk  å bære på. De har mer enn nok med seg selv og egne problemer. Hvordan vil de gå med disse barna? I Norge har vi et barnevern til å hjelpe disse familiene, men det har de dessverre ikke her. 

Jeg spurte Berit om hun hadde noen tanker om hvordan vi bedre skal kunne hjelpe disse barna.  Hun mente at det kunne vært til stor hjelp om den lille familien hadde en støtteperson eller  en støttefamilie som kunne fulgt de opp i en periode.  I noen tilfeller så ville adopsjon være det beste mener hun. 
Jeg spurte henne om hun vil anbefale andre å bli voluntør, "JA" svarte hun da, "Det er fantastisk, en får oppleve veldig mye. Men det er viktig å være åpen og være i stand til å ta imot det som blir gitt til deg. Møte mennesker med åpent sinn. Da vil du bli rikelig velsignet."

Siste spørmål: Kommer du tilbake?

Viss Gud vil!


 

Anne Storstein Haug

onsdag 8. april 2015

Hei jeg har visst ikke presentert meg ordentlig.

Jeg er Margrethe Reve Brandsæter opprinnelig fra Bergen men giftet meg med en Østlandsbonde.

Hvordan endte jeg opp her i Bangkok?

Vel da jeg var liten var jeg veldig opptatt av urettferdigheten i verden spesielt etter en tur til Gambia med mine foreldre. Turen gjorde inntrykk og jeg husker jeg og venninnen min bestemte oss for at vi skulle bli misjonærer. Etterhvert ble denne tanken dyttet langt bak i hodet, men kampen for den svake lå naturlig der fremdeles. Jeg startet studier innen u-landsgeografi, inter-kulturell forståelse og religion. Studerte i Sør Amerika og var ute for Strømmestiftelsen på utvekslingsprosjekt i India. Jeg så for meg jobb innen bistand. Men hjelpe folk uten å ha med det religiøse aspekt? Vise nestekjærlighet uten Gud? Jeg giftet meg med Tor Helge Brandsæter en ingeniør med ønske om å ta over en gård. Hva nå? Det ble pedagogikk studier på meg slik at jeg kunne bruke min inter-kulturelle kunnskap i skoleverket.

Etterhvert dukket tanken opp på å reise ut, gjøre noe annet. Vi så en utlysning hos NMS. De trengte en ingeniør til Laos. Jeg så annonsen sent, søknadsfristen gikk ut dagen etter mannen satt værfast på oljeplattform, men internettet virket. Vi fikk sent en søknad. Mannen fikk jobben og vi ble ansatt i 150 prosent stilling. Hva kunne de bruke meg til? Først ble det språkstudier i flere måneder. Thai er et vanskelig språk å lære for en nordmann. Lesing og skriving skapte enda større utfordringer. Den første tiden gikk med til pugging av Thai samt å hjelpe våre tre barn tilrette i et fremmed land med nye språk og ulik kultur. De måtte sette i gang å lære både engelsk og thai. Overgangen fra gårdslivet på Hvittingfoss til storbyen Bangkok er stor.

Så kom tiden for endelig plassering i prosjekter. Flere forslag lå på bordet. Det endte med litt omorganisering. Anne Storstein Haug sa seg villig til å gå inn i et større evaluerings prosjekt samt fortsette som veileder på diakoni avdelingen. Dermed lå drømmejobben der og ventet på meg. I dag jobber jeg på Immanuel Daghjem og på lovsanghjemmet. I barnehagene deltar jeg i de daglige gjøremål, underviser engelsk og prøver å være en støtte og veileder for personalet. I tillegg er jeg så heldig å få ta i mot ulike grupper som kommer til Bangkok og ønsker innsikt i prosjektene våre.

Det er en fantastisk å komme på jobb og bli møtt av 90 unger som alle vil ha en bit av deg. Dette er barn som kommer fra tøffe kår. Så historiene er sterke, luktene, støvet og støyen senker seg aldri og det er alltid et lite barn som vil opp på ditt fang. Det er flott å få være med å gi disse barna et pusterom fra en tøff hverdag. Hjelpe dem å lære og gi dem trygghet.
Her bygges Drømmen om en fremtid.

Hvem trenger det mest ?

Rykte går nå at man kan levere søknaden om barnehageplass for neste skoleår. Vi tar imot mange søknader. Prøver å sortere litt. Hvem trenger det mest? Vi vil hjelpe de fattigste. I søknader oppgir de både lønn og familiesituasjon. Vi leser og bestemmer oss for hvem vi drar på hjemmebesøk til slik at vi gjør de riktige valgene. Det er en spennende men tøff oppgave fordi man kommer tett på familiene og deres problemer. Alle som søker har jo behov men hvem bør vi prioritere? 
 

Noen historier fester seg I kroppen selv etter dagen er over. Hva med den unge jenta på 19 som bor hjemme hos far ennå med en jenta på 1 år mens barnefaren sitter i fengsel. Jenta har en skjev fot og vil aldri gå på egne ben hvis hun blir der i slummen. Mor har ingen utdannelse og ingen jobb.

Eller gutten som bor tilsynelatende “fint” med mor og far i et rom som familien har ordnet til dem. Huset ligger i det beryktede narko området. Pengene her kommer ikke fra vanlig jobbing. Mor er 17 og far er 16. Vil de klare seg? De prøver. Mor jobber som servitør og far som bud, men mor jobber natt og far lange dager. Hva da?

Vi treffer også en liten jente som bor inne på en lite rom med sin svært syke mor. Eller gutten i det huset som jeg virkelig måtte skjerpe meg for å gå inni. Men vi er jo høflige tar av oss på bena og tråkker over dørterskelen når vi blir invitert inn. Det er mørkt lavt og flyter av søppel. Hvor skal jeg sette føttene og hvor skal jeg sette meg ned. Men familien har jo bodd her i 20 år så da kan jeg vel være her en liten halvtime. Pust med munnen og smil. Denne lille gutten som bor på dette rommet med 5 andre må vi ha plass til. Etterhvert som dagen går tenker jeg denne tanken mange ganger disse må vi jo ha plass til.



Vi er rundt på besøk i tre dager, ser og snakker med familiene, tar bilde og noterer. Tilbake i barnehagen må vi prioritere. Hvem har det vanskeligst og hvem kan vente? Så er listene ferdige og blir det hengt opp utenfor barnehagen. Telefonen ringer ustanselig. Noen kommer selv for å se. Mange glade foreldre, men noen er skuffet. Ikke plass ennå. Hva nå?