Hvorfor skal vi bry oss?

Hvorfor skal vi bry oss? Er det noe vits? Hva kan jeg gjøre?
Det er lett å tenke sånn. Gjemme fattigdommen vekk og heller fokusere på livet her i Norge. Vi prøver å gjøre alt mulig for å holde bensinprisene nede, for hvis de stiger med to kroner er vi nordmenn dømt til å bli fattige. Det er så mye enklere å engasjere seg i det som er rundt oss. Det som en ser hver dag og som handler om en selv. For tørr vi egentlig å ta en titt utenfor vårt gode land? Tørr vi se hvordan livet til over en milliard mennesker er? Tørr vi se kontrastene?

Akkurat nå lever over 1 milliard mennesker i absolutt fattigdom(dvs. under 1 US dollar om dagen), og 30 000 barn under 5 år dør hver eneste dag av sult og sykdommer nordmenn enkelt kunne leget. Men hva kan jeg gjøre med det? Hvordan kan jeg utrydde fattigdommen? Den er jo så altfor stor. Jeg kan innrømme at før tenkte jeg at det var håpløst. Jeg tenkte at fattigdommen alltid ville være der og at det rett og slett er nyttesløst. Og kanskje er det sant. Kanskje er det umulig å bekjempe fattigdommen totalt? Men det er ikke lenger det jeg fokuserer på. For etter et halvt år i Thailand har jeg begynt å tenke annerledes. For jeg har sett at det nytter. De pengene vi samler inn her i Norge hjelper andre. Det arbeidet misjonærer og andre frivillige gjør betyr en forskjell. Det er mulig å forandre verden. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og hvis flere begynner å tenke på det, tror jeg verden kan bli en bedre plass å leve i. Du trenger ikke å ha som mål å utrydde fattigdommen, men du kan velge å hjelpe i hvert fall en person å få et bedre liv.

I Matteus 25, 35-40 står det:
"For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg". Da skal de rettferdige svare: "Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?" Og kongen skal svare dem: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg"

Så hvorfor skal vi bry oss?
Fordi Gud sier vi skal gjøre det, og fordi det nytter å hjelpe sin neste!

Hilsen Siri Bjorå (student ved Hald Internasjonale Senter som har hatt sitt uteopphold i Bangkok)

Baking på tapetet

Immanuelhjemmet i Phibun hadde i år satt av penger på budsjettet til en ny steikeovn og da jeg ankom til Immanuelhjemmet i forige uke, var den på plass. Den de hadde så ut som en rustholk og var vanskelig å bruke. Det meste ble vel i grunn brent... Internatet har ønsket å lære noe mer om baking, så derfor hadde jeg denne gangen kjøpt inn ingredienser til brownies og horn med sesamfrø. Jeg satte i gang og var omkranset av en gjeng ivrige ungdommer som skrev ned fremgangsmåte og oppskriften.
Jeg viste det første hornet og resten gikk som på skinner: kjevlet, skar og trillet horn til den to kilo store deigen var tom. En lærer som underviser noen elever ekstra kom også innom kjøkkenet og ble værende til en smaksprøve var ferdig. Dette var spennende. De elevene som ikke var med på bakingen, stakk snuten innom fordi de kjente den gode lukten: “det lukter så godt”. Om kvelden var smaksprøvene klare og det ble nok til alle. De fleste holdt en knapp på at hornene var de beste.
I slutten av september skal jeg en tur til internatet igjen. Jeg vet ikke hvor mange som spurte meg om jeg kunne lære dem å lage pizza neste gang. Mange har bare hørt om pizza og dette ordet har nok en ekstra eksklusiv og god klang her i Thailand. Kanskje er det fordi denne type mat ligger himmelhøyt over den maten folk flest har råd til å spise. Men når vi lager den selv, er jo prisen en helt annen. Å mette 42 elever krever jo også sitt...

Hilsen Astrid Mydland

Drømmen om en fremtid

Noen av de barna jeg har møtt på Lovsangshjemmet husker jeg bedre enn andre. D er en av de.

Lille D er blitt stor nå. D var en av de første guttene jeg ble kjent med nede på Lovsangshjemmet. Han var 8 år da jeg ble kjent med han. Han kom på besøk til meg på Lovsangshjemmet hver dag, alltid like skitten og alltid rusa, som regel hadde han kastet fra seg sniffeposen før han kom, for han visste at jeg ikke likte at han sniffet. Han var foreldreløs og holdt til sammen med andre sniffere under motorveien. Vi på Lovsangshjemmet tok han med til en avrusningsklinikk/barnehjem utenfor Bangkok. Der var han i vel ett år før han ble flyttet til et annet statlig barnehjem. D går nå første året på ungdomskolen og skal bli elektriker sier han. Jeg besøker han fortsatt og han kaller meg mamma. Han fikk nettop en gave av oss; en mobiltelefon, det var det han drømte om...og denne hadde jeg lovet han, den dagen han begynte på ungdomskolen. Stolt var han den dagen vi tok han med til et kjøpesenter og han fikk velge den mobiltelefonen han så lenge hadde ønsket seg. D begynte noen år senere enn sine jevnaldra på skolen, men han begynte!!!! Bestevennen hans fra slummen, T sitter i fengsel nå, der har han vært flere ganger, for hver gang han kommer ut av fengselet så blir fristelsen for stor og han begynner å sniffe igjen. Denne gang står vår ungdomsarbeider Muk klar til å ta imot han når han kommer ut av fengselet, for å bli kjent med han og for å komme med et tilbud til han, om å gå videre på skole (fritidsklubben gir også støtte til utdannelse). Muk har fått et godt samarbeid med moren, T sier han vil studere, så får vi se da. Kanskje denne gang?

Vi trenger flere støttespillere til prosjektet Barn og unge i Thailand, ved å støtte dette prosjektet så er dere blant annet med å bidra til at ungdomsarbeideren vår, Muk kan jobbe hos oss. Har du lyst til å støtte oss så kan du gjøre det ved å sette inn penger på kontoen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) : 8220 02 85030. Du øremerker pengene til prosjektet "Barn og unge i Thailand" ved å merke betalingen med: 540324.

Hilsen Anne