torsdag 24. november 2016

Opplæring og kompetanseheving

Et mål vi har satt oss i Diakoniavdelingen her i kirken vår er å heve kompetansen til de som jobber i de ulike prosjektene. I barnehagene er vi nå kommet godt i gang med dette, mye pga en engasjert lærer fra Patana internasjonale skole, skolen som veldig mange misjonærbarn har gått på, helt siden 1970 tallet.

Patana har over 2000 elever og driver med mye sosialt arbeid (charity). Første trinn (tilsammen 8 klasser) har valgt ut Lovsangshjemmet som et av sine sosiale prosjekt, dette har  de gjort siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (han går nå i 5. klasse). De har bidratt med mye penger disse årene, blant annet til oppussing av Lovsangshjemmet. I år hadde vi fått en ny kontaktperson i 1. trinnet; Miss Robine. Hun lurte på om det var noe mer vi trengte enn bare penger, og det gjorde vi jo!!! I barnehagene våre har vi mange gode medarbeidere, men nesten ingen er utdannet for å jobbe med barn, derfor trenger vi veldig noen som kan lære oss noe om det å jobbe med og blant barn og som kan vise oss gode pedagogiske aktiviteter.

Det første vi gjorde var å spørre de ansatte i barnehagene våre hva de ønsket å lære mer om. Deretter så satt vi ledere/veiledere sammen og laget en liste over hva vi mente de ansatte trengte opplæring i- tilsammen ble dette en veldig lang liste som ble sendt over til Miss Robine.

Vi ble så invitert på besøk til Patana for å lære mer om hvordan de jobbet der. Alle kom tilbake veldig inspirerte, og såg at det var masse av det de gjorde, vi også kunne gjøre. Vi satt så sammen og såg igjennom alle bildene vi hadde tatt da vi var på besøk, og alle fikk i oppgave å forberede og gjennomføre en oppgave hver som  de skulle gjennomføre i barnehagene våre.

Det neste var at 6 lærere fra Patana sammen med noen barn, kom til Lovsangshjemmet og hadde praktisk undervisning i hvordan vi kunne bedre relasjon mellom barn og voksne, og hvordan vi kunne jobbe med finmotoriske aktiviteter på en gøy måte (de hadde også med masse utstyr til å gjennomføre aktivitetene som barnehagene fikk beholde etterpå). Vi hadde også invitert noen av barna fra barnehagene våre med på dette, for at læringen skulle bli så praktisk som mulig og lett å forstå. (Dette året jobber vi spesielt med finmotorikk og grovmotorikk i barnehagene våre).

Lærerene våre og deres lærere hadde også god tid til å snakke sammen etterpå.

Tilbakemeldingen fra seminaret/læringen var veldig god og vi håper dette er starten på et videre samarbeid mellom Patana og Lovsangshjemmet/Immanuel daghjem også når det gjelder opplæring/undervisning.






Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider 

onsdag 2. november 2016

Drømmer som ble oppfylt

Drømmer kan være så mye forskjellig.  Her i Thailand drømmer vi også, barna i slummen drømmer, fattige ungdommer på Immanuelhjemmet drømmer, unge mødre på Nådehjemmet drømmer også. Vi i NMS ønsker å være med å fylle opp noen av disse drømmene. Derfor kaller vi også prosjektene vi er med å støtter "Drømmen om en fremtid".
            
  lørdag var jeg på konsert. Jeg hadde invitert G, min første engelskelev på Lovsangshjemmet med meg på konserten. Hun kom feiende flott inn i konsertlokalet, kommuniserte med meg på flytende engelsk, hun forteller om jobben sin i det internasjonale firmaet hun jobber i og forteller den gode nyheten om at hun er innvilget et års visum til Australia. G bor under motorveien, hun er nærmeste nabo til Lovsangshjemmet, moren selger te i nabolaget og faren er vaktmester. G fikk pga Lovsangshjemmet, sin egen sterke vilje og ønske om utdannelse og foreldre som støttet henne oppfylt drømmen.
Konserten vi var på var i et flott konsertlokale. Musikerene var fra slummen, de er medlem av Immanuel Musikkskole. Fem musikere fra Kristiansand symfoniorkester var med på konserten, i forkant hadde de hatt "workshops" sammen med musikkskolen. 
Ton- en tidligere elev, nå fulltidsarbeider i musikkskolen var den store stjerna. Det var veldig rørende å se filmen de viste, der han tar oss med under motorveien, hjem til der han bor og bort til Lovsangshjemmet, der de hele startet for mange år siden- der var han aktiv på fritidsklubben, etterhvert så var det fiolinundervisningen som opptok mesteparten av tiden. Han fortalte også om muligheten han fikk til å studere på et annerkjent musikkuniversitet i byen. Etter filmen var vist så kom han gående inn i konsertsalen, tar opp dirigentstaven og dirigerer orkesteret. En sterk opplevelse for alle, og kanskje spesielt for oss som har fulgt han i alle år.
            Dette er dere med på og vi vil at dere skal glede dere sammen med oss.

Gjennom det vi gjør ønsker vi å være med å oppfylle drømmer, være med å bidra til at barna får en bedre hverdag og en god fremtid. Vi ønsker at barna i slummen skal oppleve Guds kjærlighet.

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
Diakoniarbeider i Bangkok

onsdag 5. oktober 2016

Store forandringer i en av våre familier


I Thailand er sommeferien over for flere måneder siden og B, F og E er godt i gang på skolen, mens lille A går siste året i Immanuel Daghjem. I denne familien, som vi på Lovsangshjemmet har fulgt i mange år, er det skjedd store forandringer på kort tid. De tre eldste barna flyttet alle ut av slummen etter sommerferien, nå er det bare lille F som bor sammen med bestemoren. Vi på Lovsangshjemmet såg at det var svært vanskelig for bestemoren å ta vare på barnebarna sine på en god måte. B hadde en del utfordringer på skolen og vi var redd for at hun ville gi opp skolen om hun ikke fikk tettere oppfølging med skole og lekser. Et barnløst ektepar (thai-singapore) ønsket å være fosterforeldre for henne. Vi kjenner de godt siden de leder speiderbevegelsen som Lovsangshjemmet er en del av. Hun bor hos de nå. Den nest eldste jenta i familien heter F og vi har kjent henne siden hun gikk i barnehagen på Lovsangshjemmet. F har alltid vært en nydelig, flink og smilende jente, men med en veldig egenvilje. Hun gjør stort sett som hun selv vil, og med en bestemor som ikke orker å sette grenser, så havnet F i et miljø som ikke var bra for henne. Hun sluttet skolen midt i tredje klasse og vi på Lovsangshjemmet har gjort flere forsøk på å få henne tilbake på skolebenken, men uten hell. Derfor tok Lovsangshjemmet, i samarbeid med bestemoren initiativ til å sende henne og E bort fra slummen, bort fra det miljøet som holdt på å ødelegge F. Hun bor nå i Phetchaburi, en liten by to timers kjøring fra Bangkok. Der går hun på en internatskole som drives av staten. Nå håper vi at hun vil trives der slik at hun kan fortsette skolegangen sin. Skolen er gratis, men Lovsangshjemmet støtter de to barna med 125 kroner i måneden hver i lommepenger.

Lovsangshjemmet ønsker å være en støttespiller for familiene i slummen. For denne bestemoren betyr det mye at personalet på Lovsangshjemmet følger opp barnebarna hennes på områder hvor hun ikke klarer det. Vi håper og ber om at det skal gå godt med denne søskenflokken fra slummen- at barnebarna får den utdanningen bestemoren aldri fikk, og som hun nå drømmer om at barnebarna skal få. 

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Bangkok

(bildene har ikke noe med personene i historien å gjøre)

mandag 26. september 2016

Drømmen om en fremtid : We make dreams come true

I løpet av det siste året så har vi jobbet mer med fundraising i eget land- Thailand. I alle år så har nesten all støtte til prosjektene våre kommet fra NMS eller FELM (Finsk misjonsorganisasjon), nå har begge organisasjonene kuttet i støtten og de har signalisert at det vil bli mer kutt i framtiden.

Dette har diakoniavdelingen i kirken tatt på alvor og de har aktivt begynt å jobbe med fundraising i Thailand. Det finnes fortsatt mange fattige i Thailand og behovet for hjelp er stort, men det finnes også mange rike mennekser i Thailand, i tilegg til at det er mange internasjonale firma og skoler i dette landet. Gjennom vår fundraising så prøver vi å nå fram til disse gruppene. Vi har et slagord for arbeidet vårt "We make dreams come true", og det er nettop det vi ønsker å gjøre gjennom alt vi gjør - make dreams come true.
Diakoniavdelingen har sin egen fundraisinggruppe bestående av lokale, finske og norske misjonærer. Mye spennende er på gang, noe av det mest spennende er de samarbeidene vi har fått med tre internasjonale skoler. Berkely internajonale skole hvor noen av misjonærbarna går, har valgt ut vårt prosjekt som sitt eneste diakonale prosjekt på skolen, de bidrar med både kompetanse og penger (bildet øverst er fra skolens årbok). I tilegg så har ungdommene på skolen sin "community service" i våre prosjekter. Bangkok Patana internasjonale skole hvor flere misjonærbarn i Bangkok går, har støttet oss med penger og gaver i flere år allerede. I år så utvides samarbeidet og neste måned skal lærere i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet komme på besøk til skolen og se på hvordan det jobbes der. I tilegg skal lærere fra Patana komme ned å ha seminarer for våre lærere i ulike tema. Vi vil også invitere lærere fra den lokale barnehagen i slummen med på dette. Dette blir veldig spennende. Patana er kjent for å ha dyktige lærere og vi håper dette kan bidra til økt kompetanse hos våre lærere når det gjelder barneoppdragelse og undervisning.

Den siste skolen vi har hatt kontakt med er Concordian internasjonale skole. Representanter fra denne skolen ble misjonær Alfhild Haugli kjent med under en galladinner for Nådehjemmet. De inviterte oss ut for å presentere arbeid vårt. Alfhild dro ut dit sammen med to lokale medarbeidere, blant annet Kruu Sao som er leder for barnehagene. Det var første gang hun skulle være med på et såpass stort arrangement og hun var veldig spent før dette møtet- og veldig stolt etterpå, for det hadde vært en kjekk erfaring. Og det er det som er så viktig- at det ikke bare er vi misjonærer som driver med fundraising, men at vi lærer opp våre lokale kolegaer, bare på den måten så kan arbeidet bli bærekraftig. Nå blir det spennende å se om det blir et videre samarbeid med denne skolen også.
Julegaver fra Berkeley til alle barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet

Besøk av lærer ved Bangkok Patana internasjonale skole
Kruu Sao presnterer "We make dreams come true" på Concordian internasjonale skole
Kruu Sao, Khun Lek (leder på Nådehjemmet)  og Alfhild presenterer "We make dream come true" på Concordian internasjonale skole




Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand

torsdag 22. september 2016

Hvorfor svarer ikke foreldrene på telefonen?


Jeg prøver å ringe en familie som har søkt om plass på Lovsangshjemmet. Nok en tenåringsfamilie der mor er 18 og far 15år med to barn. Vi drar på besøk og får høre at her en dag forsvant mor og nå har far fått seg jobb. Derfor tar han ikke telefonen. Ingen logikk i denne setningen jo da. Far tar ikke telefonen fordi han er redd han nå må bidra nå som han har fått seg jobb. Bestemor stiller opp som i så mange andre familier i slummen her i Bangkok. Men det er ikke lett for hun deler hus med 16 andre. Familieforholdene her er kompliserte. Huset har ikke vinduer bare en glugge, ingen kjøkken. De har et lite bad med et ødelagt toalett som alle 17 må bruke forsiktig. Når de sover ligger de tett i tett på gulvet på matter. Når alle sover er det ingen gulvplass igjen. I huset bor 10 voksne og 7 barn. Ingen har jobb. Bestemor går til tempelet for å prøve å få mat der. Det er neste 40 grader og veldig varmt i huset. Lærerne på Lovsangshjemmet går på hjemmebesøk til alle barn som søker plass i barnehagen. Dette for å finne de familiene som trenger det mest. I dette huset var vi aldri i tvil her trenger de barnehageplass og annen hjelp. Vi tar imot 4 barn fra dette huset. Dette huset har nok ikke anledning til å betale noe for barnehageplassen.

Barehageåret er omme og noen av barna skal slutte på Lovsangshjemmet småbarnsbarnehage og fortsette i trygge omgivelser på Immanuel daghjem. Men for noen er reiseveien opp dit for lang og kostbar. For mange er 10 kr om dagen  så mye at de blir tvunget til å finne et annet alternativ enn Immanuel. Ofte er dette de barna som hadde trengt det mest. Har vi gjort nok for dem? Vi får håpe at de to -tre årene på Lovsangshjemmet har vært en oase, ett fristed der de har fått trygghet og kjærlighet som hjelper dem videre i livet.


Hvorfor ønsker så mange å komme til Lovsangshjemmet og Immanuel? Hvorfor velger de drømmen om en fremtid. Dette spørsmålet stiller vi ofte når vi er på hjemmebesøk. «Fordi dere kristne ikke slår og fordi dere behandler jentene våre med samme respekt som guttene» er gjerne svarene vi får. I barnehagene får de oppleve trygghet og kjærlighet. Her får de lære engelsk, data og musikk. Her får de mulighet til å lære og utvikle seg. Ungene får sunn og næringsrik mat i barnehagen, de får sove og vi dusjer og skifter klær før de går hjem. Når barna er blitt for gamle til å gå i barnehagen kan de komme til lovsanghjemmet på ettermiddagen (SFO) her kan de få lekse hjelp, lære engelsk og leke. Lære data, musikk og sport. Vi ser at de barna som er i våre prosjekter lenge er de barna som går på skole lenge. De som går på skole klarer seg mye bedre videre i livet. Mange i slummen slutter skolen allerede etter tredje klasse.


Takk for at dere er med å støtte dette viktige arbeidet slik at flere barn i slummen kan få drømme om en fremtid.

mandag 19. september 2016

Noen møter en vanlig torsdag

På torsdag hadde jeg med en lærer fra Bangkok Patana internasjonale skole ned for å se på Lovsangshjemmet. Hun er den nye charity ansvarlige  for de 8. førsteklassene (year 1) på skolen og nå ville hun bli bedre kjent med arbeidet som de er med og støtter. Year 1 har støttet Lovsangshjemmet siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (nå går han i 5. klasse). Det ble et fint møte og vi prøver å se på ulike måter Patana kan bidra til å styrke våre barnehager på, både økonomisk og med utvikling. En konkret ting er at vi planlegger et besøk på Patana for lærerene våre, slik at de kan se hvordan denne skolen/barnehagen drives (Patana regnes for å være en av de beste skolene/barnehagene i Bangkok.)

For at denne læreren skulle få se litt av hvordan barna på Lovsangshjemmet bor så tok Margrethe, kruu Sao og jeg henne med på en runde rundt i nabolaget. Selv om jeg ikke er så mye i slummen lenger så treffer jeg stadig noen kjente fra tiden jeg ruslet rundt der jevnlig.


I dag satt en bestemor/oldemor og vasket tøy utenfor huset, jeg stoppet opp og spurte hvordan det går. Hennes minste oldebarn hadde nettop begynt i barnehagen vår. Hun har i årevis tatt vare på barnebarna sine, nå også oldebarna. Jeg har kjent denne bestemoren lenge, en flott dame som har stått på i alle år for sin narkomane sønn og hans barn; Ane, Benji og Boy. Jeg husker hvor stolt hun var av Ane, som var så flink på skolen, bestemoren hadde store planer for henne, og sendte henne til oss på Lovsangshjemmet for å lære engelsk. Men Ane fikk kjærest tidlig og allerede som 16 åring så hadde hun sluttet på skolen og blitt mor. Kjæresten drev med narkotika og har sittet inne en del. Ane er nå 21 år har fått barn nummer 2 (som nettop har begynt i barnehagen vår), jobber og tar vidergående i helgene. Benji begynte hos oss når hun var 2 år, en nydelig liten jente, hun går nå på ungdomskolen, ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet er bekymret for henne, for hun har begynt å vanke med noen ungdommer som finner på litt for mye tull. Boy, fortalte bestemoren, hadde sluttet på skolen, han gjorde seg bare ferdig med 4. klasse. Han ville ikke høre på noen sa hun. Faren hans hadde dødd for et halvt år siden- bare 39 år gammel, bestemoren sa han hadde drukket seg ihjel. Etter det så nektet Boy å gå på skolen.

En bestemor som er så utrolig glad i barnebarna og oldebarna sine, men som har så mange byrder og bekymringer. Jeg sa til henne at jeg ville komme på besøk en dag.  Da skal jeg ta meg god tid til å snakke med henne.

Det var et møte den dagen, et møte før vi gikk videre innover i slummen, før vi traff tenåringen som også har sluttet på skolen, som nå passer på niesen sin. Før vi traff den lille gutten som tidligere gikk på Lovsangshjemmet og som nå ikke hadde barnehageplass, han bodde i et veldig lite skur sammen med foreldre og besteforeldre- før vi gikk derfra så fikk han barnehageplass hos oss i Immanuel Daghjem (og dagen etter var han på plass der :-)), for vi traff mor til Pai, min tidligere engelskelev, som fortalte at jenta hadde fått kjæreste fra Dubai og skulle til England med han, og før jeg var innom min faste skredder som bor på 6 kvadratmeter rett ved en bråkete vei, som inntil for få dager siden hadde bodd der med sin mann og sin syke far. Faren hadde dødd for noen dager siden, så i tilegg til å betale for klærne hun skulle fikse for meg den dagen, så gav jeg henne litt penger til støtte for begravelsen (noe som er vanlig i Thailand).

Noen møter en vanlig torsdag i slummen.

Lovsangshjemmet ønsker å være en oase midt i slummen, en plass hvor mennesker som sliter skal få oppleve kjærlighet og omsorg. En plass som skal gjøre hverdagen deres litt enklere og litt bedre.

Takk for at dere er med og støtter arbeidet vårt.

(Navn er oppdiktet og barna på bildene har ingenting med historien å gjøre)

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær/Diakoni arbeider i Bangkok